Da mamma ringte på vei hjem fra sykehuset og fortalte at morfar kun hadde få uker igjen å leve, sto jeg og malte en vegg på kjøkkenet.

Etter at vi la på, fortsatte jeg å male. Store hvite brede penselstrøk over trepanelet. Så boblet et voldsomt sinne opp til overflaten, og jeg brast ut i gråt. Jeg gråt fordi jeg var sint på morfar.

Hvorfor skulle han dø akkurat da jeg var arbeidsløs og kanskje i den mest stusselige miserable tilstanden jeg hadde vært i?  Hvorfor skulle jeg aldri få vist ham hvor god jeg kunne bli? Hva jeg egentlig var verdt? I noen minutter sto jeg og var rasende på ham fordi han alltid fikk meg til å føle at jeg ennå ikke var den beste utgaven av meg selv.

Kanskje jeg kalte ham noe stygt. Det første som boblet til overflaten da jeg fikk vite at han skulle dø, var altså ren egoisme.

 

Dette er ikke en tekst om morfar. Men om fortellingene som eier oss.

Morfar fikk meg til å føle meg klok. Han ville diskutere politikk når jeg var lokalpolitiker. Han ville snakke om historie, når jeg studerte historie, snakke om litteratur når jeg gikk på skrivekunstakademiet. Jeg følte alltid at han hadde høye tanker om meg. Hva jeg skulle bli. For høye.

 

Men jeg kan ikke huske at han en eneste gang pekte ut en retning til meg. Sa hva jeg burde gjøre, eller mente noe om hva jeg burde bli. Alt lå i mitt hode.

Hans forventinger om meg stemmer ikke, tenkte jeg.

 

Fortellinger om oss selv, bor først og fremst i oss selv. Det er fortellinger om hvem vi tror vi er, hva vi er verdt, hva meningen med livene våre er, hva vi kan eller ikke kan, alle disse fortellingene bærer vi med oss. De er subtile, tynne som slør. Bedøvende. De utgjør vår sannhet, og hva vi tror andre aksepterer eller verdsetter ved oss. Og vi klamrer om disse fortellingene, fordi vi tror de beskytter oss mot verden.

De er våre indre fortellinger, men vi setter dem opp som speil og speiler oss i dem via andre mennesker. Fortellinger om egenskaper vi mener vi burde ha. Om hvordan vi ser ut, om traumer, sykdom, begrensninger, forventninger, fortellinger om å være best eller være dårligst. Og vi bærer med oss alt for mange slike fortellinger. Felles for dem er at de hindrer oss fra å se hvem vi egentlig er. Hvilke muligheter vi egentlig har. De hindrer oss fra å leve det livet vi egentlig vil leve. De hindrer oss fra å være oss selv sammen med andre mennesker vi er glade i.

 

Den siste gangen jeg satt sammen med morfar før han ble syk, var en søndag morgen på kjøkkenet hos mine foreldre. Foreldrene mine var ikke hjemme. Datteren min var bare et halvt år den gang. Han banket på døren og bare var der uten forvarsel, slik han ofte pleide. Vi spiste kake og drakk kaffe på kjøkkenet, datteren min satt i barnestolen og klemte kakestykket i småbiter, mens morfar og jeg skravlet. Jeg hadde ikke sminket meg. Ikke tatt på meg annet enn ullundertøy. Jeg husker at morfar sa at han ikke hadde lov til å spise så mye kake, men så gjorde han det likevel. Flere kakestykker. Morfar elsket kake. Jeg husket vi lo mye.

 

Om jeg forestiller meg at dette var i nåtid, hadde jeg kanskje fortalt ham om karrieren som tok en brå vending, om yogastudioet mitt. Om at jeg hadde begynt å skrive igjen. Han ville antagelig fjaset noe om yogaen, så hadde vi ledd av det. Eller kanskje vi bare hadde snakket om kake.

 

Men jeg vet at fortellingene om hvem jeg skulle være, ikke ville vært der, i meg, eller mellom oss. Og pussig nok er det først da at vi kan være helt frie, først da vi kan senke garden og tillate oss å være ubeskyttet. Usminket. Åpen. Med en visshet om at vi, hver og en, har en verdi høyere enn vi klarer å forstå. I hvertfall ikke helt ennå.

 

3 thoughts to “Fortellingene som eier oss

  • Christina. K Låmar

    Så fine tekster -så treffende .

    Svar
  • Eli Lea

    Veldig fin og klok tekst. Treffende!

    Svar
    • Kristine Natvig

      Så fint at du syntes det Eli Lea!

      Svar

Leave a comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *