Velg en side

«Og hvordan går det på jobben da?»

Det var slik jeg kjente henne, fra arbeidsplassen hennes. Vi sto midt i gågata, solen skinte, vi hadde møtt hverandre tilfeldig en lørsdags formiddag.

«Fint» svarte hun, «Eller, jeg er jo ikke på jobb nå om dagen. Jeg er egentlig sykemeldt.»

Det litt nervøse smilet hennes da hun sa egentlig sykemeldt, avslørte nok til at jeg forstod. Nok til at jeg ikke spurte mer. For det er dette vi aldri snakker om, Gud forby. Hvorfor er det slik at man skulle ønske man heller hadde knekt foten, enn å måtte forholde seg til sannheten? At det er psyken som har fått seg en knekk?

Å ønske at man hadde knekt foten…

Knærne mine dumpet hardt i gulvet. Det er lenge siden nå. Det var selvsagt ingenting som knakk, kroppen bare kollapset under meg som en sekk. Jeg var styreleder i landsforeningen, og daglig leder for det regionale kunstsenteret. Jeg jobbet hele døgnet, arbeidsplassen var en endeløs rekke av konflikter og kontroverser. Men jeg følte meg sterk. Alltid fattet og rolig. Jeg avholdt et styremøte på Kunstnernes Hus i forbindelse med en utstillingsåpning. Under pressekonferansen satt jeg på første rad sammen med styret.

Det var da jeg skulle reise meg opp at det hendte. Kroppen kollapset, ramlet tungt ned på gulvet med en dump lyd. Knærne tok fallet. Jeg husker at jeg hadde skjørt og nylonstrømpebukser. Jeg husker den lange rekken av stolbein i blankt stål, og føttene til publikum bak meg. Så suget i magen. Behovet for å komme meg på beina igjen raskt, men kroppen var fullstendig nummen, den virket ikke. En av de andre styremedlemmene støttet meg opp.

» Går det bra», hvisket hun.

» Ja det går fint», sa jeg.

» Er du sikker?»

» Ja, ja. Jeg bare, jeg vet ikke hva som hendte.»

» Kanskje du er sliten?»

» Nei, det går fint.»

Jeg kom meg opp på beina, og nærmest vaklet inn i et annet rom. Tok et glass vann. Så gjennomførte vi styremøtet som planlagt.

På toget hjem fra Oslo hamret hjertet hardt brystet, men jeg gjorde alt jeg kunne for å tenke på noe annet. Jeg hadde store blåmerker på begge knærne under den sorte nylonstrømpebuksen, men det kunne heldigvis ingen se. Jeg stengte kroppen ute. Måtte fokusere. Få kontrollen tilbake. Jeg var sterk, var jeg ikke? Jeg var en sterk, fattet og rasjonell leder. Jeg koblet ut kroppens varslingssystem, og fortsatte som før, som om ingenting var hendt.

Å bryte seg selv ned, er et møysommelig arbeid.

Det krever kontinuerlig ignorering av egne følelser, og null tillit til seg selv. Men det er fryktelig enkelt. For det passer så godt inn i idealsamfunnet vårt, hvor vi skal være sterke, hardtarbeidende, og totalt uvitende om vår egen mentale helse. Skulle du bryte sammen, så helst ikke si det til noen. I verste fall kan det føre til at noen andre ikke føler seg så alene.