Helt siden jeg var en 16 år gammel rebell har jeg alltid vært der framme, engasjert meg 100%  for det som måtte trenge meg. Men er det egentlig noen ting i denne verden som trenger hele deg? Når er det verdt å gi alt?

 

1995, en lørdag formiddag på torgallmenningen. Solskinn, folk over alt. Noen haster avgårde med handleposer, andre nyter solen fra en benk mens ungene leker ved fontene. Det er her alle er en lørdag formiddag. Dette er Bergens hjerte.

 

Plutselig løper en stor gjeng svartkledde ungdommer inn på Narvesenkiosken på den åpne plassen. Der inne river de med seg alt som er av pornoblader i hyllene, styrter ut igjen og kaster det i en haug midt ute på torget, dynker det med bensin og tenner på. Haugen av pornoblader er nå et flammende bål. Ungdommene sprer seg, roper slagord, de ansatte hos Narvesen er hjelpeløse, ringer til politiet. Vanlige folk trekker seg unna, noen blir redde, andre betrakter det litt fra avstand. Det er et fullstendig kaos.

Få minutter senere svinger politibiler inn ved kvartalhjørnene. Ungdommene løper i alle retninger, flykter fra plassen.

Bålet er snart aske. En raring roter i bålrestene, karrer til seg noen halvbrente blader. Plassen er nærmest forvandlet til et øde. En jente i sort hettegenser står fremdeles igjen med en bunke løpesedler, venninnen hennes står like bak, prøve å overtale henne til å løpe unna. En politikvinne går målrettet mot jenta, men jenta blir, smiler uanfektet.

Jenta gir henne en løpeseddel.

«Er du med på dette her?», spør politidamen.

«Ja..»

«Og navnet ditt? Alder?»

» Kristine. Jeg er seksten…»

 

Som 16 – åring var jeg mer enn modig. En ung krigerske. 17 år gammel dro jeg til Libanon og Syria til de palestinske leirene. Jeg ledet selvtillitskurs for jenter ved Bergens ungdomskoler, var vokalist i et hardcore jenteband. Jeg drev kafeen i et okkupert ungsomshus, og kastet egenhendig nynazister på dør. Jeg var overmodig. Alltid der hvor ingen andre turte å gå. Foreldrene mine var fullstendig parkert. De visste hvem jeg egentlig var. De visste at jeg, under alt overmotet, var hun som alltid sov med lyset på. Hun som gråt for den minste ting. Oversensitiv. Engstelig. Veldig veldig redd for stillheten.

 

Selv om det rebelske opprøret forble i ungsomstiden, har jeg siden den gang, gjennom hele min yrkeskarriere, vært der framme og engasjert meg for hva enn det måtte være. Som leder i politikken, organisasjoner og jobb. En overmodig krigerske. Helt til jeg oppdaget at jeg ikke hadde rustning, og sverdet gikk tvers gjennom hjertet. Helt til jeg lå flat ut i mørket og ikke følte meningen med noen ting, fullstendig utbrent.

 

I dag er hverdagen mer meningsfull enn noen sinne. Og totalt forandret. Jeg er trebarnsmor, yogalærer, og driver mitt eget yogastudio. Men det tok meg mange tunge mørke stunder før jeg kom hit. Jeg har forlatt slagplassen, men ikke engasjementet. I dag brenner jeg for at du skal ta deg tid til å stoppe opp. Kjenne etter. Når er det egentlig verdt å gi alt vi har? Verden trenger ikke at du gir absolutt alt til arbeidsplassen din, eller motsatt, ofrer deg fullt og helt til familien din. Verden trenger deg, som et helt menneske med et åpent hjerte. Verden trenger at du har ro i deg selv. At du har trygghet til å være den du virkelig er. Ofte krever det mer mot enn vi, i vår travle hverdag, er i stand til å finne.

5 thoughts to “Når er det verdt å gi alt?

  • Christina. K Låmar

    Fint ❤️

    Svar
  • Christina. K Låmar

    ❤️

    Svar
  • Christina. K Låmar

    Veldig fint å lese 🙂

    Svar
  • Sanita

    Åh, som jeg kjenner meg igjen! Ei uredd, oversensitiv krigerske som stopper opp, kjenner etter og er på tur til å leve det livet det er meningen hun skal leve – leve drømmen:) heia, heia! 🙂

    Svar
    • Kristine Natvig

      Ååh så spennende! Gleder meg til fortsettelsen 😉

      Svar

Leave a comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *