«Er du her for penger?»

Den synske damen står på gulvet midt i stuen sin og kikker usikkert på meg. Jeg har akkurat kommet inn. Hun er liten og vever, med store blå øyne. De lyse krøllene hennes  bølger nedover skuldrene, og ligner en glorie i motlyset fra sola som glipper inn vinduene. Jeg står i døren med grå blazer, hvit skjorte og høyhælte boots, som jeg har klapret rundt på tvers gjennom byen for å finne dette rekkehuset hun oppga på meldingen.

Det hang en papirlapp på husveggen ved en butikk i enden av storgata. Reading sto det.  Jeg noterte meg mobilnummeret. Nå har du sunket lavt Kristine, tenkte jeg. Nå er du desperat. Hvorfor noterte jeg nummeret? Jeg, en daglig leder med beina på jorden og styrke til å pløye meg gjennom alle typer konflikter, mediepress, hva som helst. Jeg er flink og sterk og klok og proff. Og nå tror hun som jeg desperat har grepet tak i,  at jeg er her for å spørre om penger.

–  Nei jeg tror ikke det handler om penger, sier jeg.

Hun måler meg med blikket, fremdeles noe skeptisk, så ber hun meg sette meg i sofaen.

Det er en skinnsofa ved et marmorbord. Slik vi hadde da jeg vokste opp på åttitallet. På tv-benken og i vinduskarmene står små porselensengler i alle størrelser, de fleste er små jenteengler.  Hun ser også ut som en engel. Vakker og lys og uskyldig. Hva ser jeg ut som?

Jeg har kommet rett fra kontoret. Blikket mitt faller ned mot i gulvet, vel vitende om at hun ennå betrakter meg. Hun går frem og tilbake over stuegulvet, skuler bort på meg innimellom, så setter hun seg i en stol på andre siden av bordet, holder en krystallstein i hendene, fikler nervøst med den. Smiler høflig.

– Hva vil du spørre om?

– Spørre om? Jeg vet ikke… jeg..

Hun vil vite litt om hva jeg gjør, min sivilstand, vil jeg skal fortelle om barna mine. Stemmen min er anstrengt når jeg forteller. Hele situasjonen føles feil og ukomfortabel.

Så begynner hun å snakke. Hun sier hun ser meg på mange reiser, og tegner et bilde av meg som en slags reisende karrierekvinne. London, Paris, sier hun, møter, mennesker, forretninger, jeg hører stemmen hennes mer og mer fjernt,  følger ikke med  lenger. Hun bare gjetter tenker jeg, hun ser på meg mens hun snakker, hun ser på klærne mine og lar fantasien spinne. Alt er svada. Det er ingenting av det hun sier jeg føler meg hjemme i.

– Det er litt vanskelig, sier hun, – det blir litt lettere dersom du du har noe du vil spørre om.

Kroppen min er spent, klarer ikke slappe av. Og det er dette som er problemet. Jeg har bygget en høy tykk borg rundt meg selv, det er denne jeg bor i hver dag, en borg jeg kan gjemme meg i når arbeidskonfliktene står på som verst, når ting ikke går bra hjemme, når alle de kjipe følelsene tar overhånd. Nå er borgen blitt så høy og trang og tykk at det knapt går an å puste i den. Den har ingen åpninger. Mørket lukker seg over den.

– Jeg tror kanskje… jeg tror jeg lurer på om det er noen ved siden av meg.

Øynene hennes er litt sløret. Hun fikler med krystallen i hånden sin, ruller den i håndflaten.

– Ja det er det, sier hun, – Det er din mormor.

Jeg kjenner et sug i magen. Mormor døde da mamma var 16. Jeg har aldri møtt henne.

– Hun har et spørsmål til deg, sier hun, – hun spør hvorfor du har sluttet å skrive? Hun sier du var så flink til å skrive… stemmer det?

Jeg begynner å le. Drømmen min som liten var å bli forfatter. Som 20-åring gikk jeg på skrivekunstakademiet.  Jeg skrev hver dag, alltid. Men nå er det som et annet liv. Eller, jeg er blitt en annen. Jeg er blitt til en dame som ser ut som om hun bryr seg mest om penger.

– Hun sier du må begynne å skrive igjen… Og..

Innimellom er det som om hun blir avbrutt. Blikket er fjernt, hun stirrer tomt framfor seg som en blind. Hun stopper å snakke, lytter til noen jeg ikke ser. Er mormor her nå?

– Mormoren din, begynner hun og tegner en sirkel i lufta framfor seg, – mormoren din snakker om et smykke, en ring i gull tror jeg…med en perle….  er dette noe du kjenner igjen?

Jeg nøler når jeg svarer.

– Nei, jeg tror ikke jeg har sett noe sånt…

Jeg tenker meg om. Så treffer det som en knyttneve i magen. Tårene presser seg på.

Mormor og morfar elsket hverandre høyt.  Da mormor ble syk av kreft og døde, tok morfar gifteringene deres til gullsmeden og fikk omgjort dem til to vakre smykker. En liten perle ble festet inni dem. Da jeg ble født, ga morfar den ene ringen til meg. Men smykket ble liggende bortgjemt i smykkeskrinet.  Det har aldri vært min stil å bruke klassiske gullsmykker. Hvor var det nå? Var det gitt til noen andre? Hadde jeg mistet det? Eller lå det urørt i mammas smykkeskrin ennå?

– Mormoren din sier du må ta på deg det smykket. Hun sier det er forbindelsen mellom deg og henne.

 

Straks jeg er ute av det vesle rekkehuset lar jeg tårene trille. Jeg prøver å finne veien ut av boligfeltet, litt svimmel og tåkete går smilende for meg selv, den lille byen jeg bor i virker plutselig større, mer åpen, himmelen er lysere, det er sommer, brystet føles lett. For et lite øyeblikk er den trange tykke borgen rundt meg borte.

Når jeg nærmer meg storgata finner jeg mobilen og ringer mamma hjemme i Bergen. Sier det som det er, at hun sikkert kommer til å tro at det har rablet for meg.  En synsk dame ba meg finne gullringen med perlen i. Jeg ler når jeg sier det, hører galskapen i alt jeg forteller. Men det er helt stille i mobilen.

– Hallo? Er du der? spør jeg.

Jeg hører mamma sukke tungt. Jeg vet hun ikke er komfortabel med å snakke om mormor.

– Går det bra, spør jeg,- det var ikke meningen å .. . kanskje du ikke har det smykket lenger?

– Vet du hva, begynner hun med rolig stemme. Jeg hører at hun gråter. Så tar hun en dyp pust, – Vet du, Kristine. Denne dagen har jeg ventet på.

– Hva mener du, spør jeg.

Hun ler forsiktig.

– Jeg har ventet sånn på at du skal spørre om det smykket. Jeg skal sende det til deg med en gang jeg kommer hjem.

 

Dette er åtte år siden nå. Mamma sendte meg smykket med posten. Jeg har hatt det på meg hver dag siden.  En gullring med en liten perle i midten. På den måten er det alltid åpent for en liten flik himmel, også når borgen til tider vokser seg tykk og høy rundt meg.