Velg en side

Jeg har aldri likt å slenge meg på sofaen. Aldri likt å hvile, aldri likt å gjøre ingenting. Men motviljen og fordommene mine mot å hvile, har ført meg akkurat dit jeg er i dag. Jeg har ikke bare lært meg å hvile, jeg har også gjort hvile til mitt fagfelt.

Men hvorfor er det et nederlag for mange av oss å innrømme at vi trenger hvile?

 

Noen år tilbake: Jeg står i stua i svette løpetights og joggesko. Musklene dirrer, hjertet hamrer i brystet. Den daglige utendørs løpeturen er tilbakelagt. Jeg ser på sofaen, og tenker – ikke faen. Finner et pledd og legger det under meg på gulvet. Ligger der til hjertet har funnet en noenlunde jevn rytme. Straks pusten har roet seg, er jeg oppe igjen. Fiks ferdig hvilt. Jeg er ikke en hvileperson. Jeg liker å være i bevegelse, kjenne at kroppen lever. Jeg har lagt i 3 måneder med kyssesyken på sofaen og har på ingen måte tenkt å ligge på den sofaen igjen. Jeg er bare takknemlig for at kroppen virker. Den kan løpe, den kan sykle, det er bare denne hersens søvnen som er i ferd med å ta knekken på meg, jeg sover dårlig, ennå legen sier frisk luft og fysisk aktivitet hjelper.

 

Hvilekunnskap og hvilekultur?

Det er svært få av oss som har lært hvordan å hvile godt. Som vet hva god hvile egentlig gjør med kroppen.

Gå hjem og hvil, sa legen til meg da jeg ble utbrent. Men det var ikke en eneste muskel som slappet av da jeg forsøkte å hvile. I stedet ble jeg konfrontert med det motsatte. Musklene som nærmest dirret i spenninger. Nakken og hodet var verst. En intens fornemmelse av slitenhet som aldri slapp taket. Hvile er ikke bare å legge seg på sofaen. Hvile er ikke å sove. Vi har med andre ord ingen kunnskap om hva god hvile er. Og vi har ingen ”hvilekultur”, ingen rutiner i hverdagen for å hente oss inn og fylle på med ny energi. Vi venter til det sier stopp, og så venter vi enda litt til.

 

Jeg lærte meg å hvile fordi jeg ikke lenger hadde noe valg. Jeg var trengt opp i et hjørne. Ingen smertestillende eller sovemedisin kunne hjelpe meg. Jeg lærte hvile i form av mindfulness, men først og fremst restorative yoga. Jeg lærte også å forstå behovet for hvile, og har laget en daglig rutine for god hvile, også når jeg tror jeg ikke trenger det.

 

Men for å hoppe litt tilbake. Hvorfor er det nærmest et nederlag for mange av oss å innrømme at vi trenger å hvile?

 

Samfunnet vårt framelsker det raske, effektive, det tidsbesparende. For tid har vi plutselig alt for lite av. Til tross for et samfunn hvor vi stadig forbedrer og effektiviserer ved at mindre og mindre må gjøres manuelt, har likevel tiden blitt vår mest eksklusive og sårbare råvare. Men behandler vi egentlig tiden vår særlig eksklusivt? Hva fyller vi denne dyrebare nye tiden vår med? Jeg skal ikke besvare det, du vet antagelig svaret selv.

 

Jeg tror vi nærmer oss et bristepunkt. Jeg møter nemlig stadig flere som er slik jeg var. Folk som er mentalt utslitte. Folk som har jaget i den tidseffektive tredemølla alt for lenge. Og pussig nok er hvile blitt en slags siste desperate løsning. Den burde vært den første.